Rose Gladden

Fortalt av Marion Dampier-Jeans
Skrevet ac Monica Agnetha Haugen

Rose Gladden er en av verdens mest kjente healere i moderne tid.

 Rose ble født i London, England, i 1919. Allerede fra barnsben forsto Rose at hun hadde en evne utenom det vanlige, og var det vi kaller for en naturlig synsk.

 Da Rose var 19 år kom hun ved en tilfeldighet over en mann i store smerter da hun stakk innom et renseri. Mannen led angivelig av magesår. Rose var i villrede og visste ikke hva godt hun kunne gjøre for mannen, da en stemme sa: – legg hånden din her! Hun fikk da se et lite lys bevege seg ned fra mannens venstre skulder, over brystet og ned til høyre side av magen, hvor lyset stanset. Forsiktig la hun hånden sin over lyset. En sterk varme oppsto under håndflaten som ikke lot seg rikke, før flere etter minutter senere da mannen overrasket fortelle at smertene på mirakuløst vis var blitt borte.

 Dette er bare en av mange historier om Rose Gladden og hennes ekstraordinære evne, som skulle bli kjent langt utover landegrensene. Rose lot seg flere ganger undersøke av vitenskapen, både i England, USA og i Canada. En av de mange som fikk anledning til å oppleve Rose sine evner på nært hold, var den britiske forskeren C. Maxwell Cade.

Cade hadde siden barnsben av vært interessert i meditasjon. Sammen med ingeniør i elektronikk, Geoffrey Blundell, oppfant han i 1974 The Mind Mirror, som gjorde det mulig å studere hjernebølgene under dyp avslapning og meditasjon. Sammen foretok de en rekke undersøkelser på healere, deriblant Rose Gladden, og fant da at healing hadde en målbareffekt på klienten. Ikke bare fant de beviser for at healeren hadde et karakteristisk hjernebølge under healing, men de fant også at klientens hjernebølger under healing gradvis tilpasset seg, til de var mer eller mindre synkrone med healerens. Dette gledet Rose veldig, siden hun mente dette bekreftet viktigheten av at healeren er tunet inn på klienten.

 Som naturlig synsk, kunne Rose se den beskyttende sirkel av lys og farger som omgir alt levende, hvorfra hun kunne se hva som feilet klienten. Hun healet ikke symptomene, men derimot årsaken til disse, hvilket betyr at hun ofte kunne legge hendene et helt annet sted, enn hvor klienten selv mente problemet satt.

 Rose Gladden er først og fremst kjent for sine ekstraordinære healingevner. Mindre kjent er hennes enorme arbeid med poltergeistfenomener, hjemsøk og besettelser, og dertil årsaken til dette. Ett av de menneskene som har vært så heldig å få bli med nærmere kjent med Rose Gladden på dette området, er det dansk-norske mediet Marion Dampier-Jeans. Her er hva hun forteller i et intervju jeg gjorde med henne i juli 2011:

 

 Hvem var Rose Gladden?

 Rose Gladden var omkring 70 år da jeg møtte henne for første gang. Hun hadde alltid et smil på lur. Hun hadde et mildt og ydmykt vesen. Hennes hår var nesten hvitt og krøllet. Hun elsket harpemusikk, var en stor healer, og benyttet gjerne harpemusikk under healingen. Hennes kjærlighet for dette arbeidet var stor. Hun hadde en eget eget healingsenter i Leatherhead, i Surrey, England. I 1985 blev Rose Gladden kåret til årets spiritualist og healer, av de to spirituelle tidsskriftene Physics News og Two Worlds. Som medium blev jeg invitert til å delta i feiringen av Rose Gladden. Jeg var sammen med Rose Gladden denne dagen, hvor mer enn 200 mennesker hadde møtt opp for og ære henne. Og se hennes store smil var gull verdt. Ingenting var noen gang for mye for henne, hun tok utfordringene etter hvert som de oppsto, og man visste aldri hva for spennende hun hadde i bakhånden.

 Hvordan møtte du Rose Gladden?

 Jeg møtte Rose Gladden gjennom en mann ved navn Bob Course, en mann jeg møtte hjemme i England. Bob var er en vaskeekte Cockney. På det tidspunkt jeg møtte ham hadde han nettopp sluppet ut av fengsel etter å ha sonet for det jeg tror var heleri. Under soningen skjedde det noe med ham av åndelig karakter, og han forsto at det han hadde gjort var galt. Han fikk et syn, han begynte å se ånder gå rundt, noe som nesten skremte vannet av ham.

Da Bob hadde sonet ferdig la han ut på en søken i et forsøk på og forstå den åndelige verden. Bob  var ikke en mann som går rundt grøten, han var av typen som går rett til kjernen, og det var også nettopp det han han gjorde. Han dro rett til The College of Psychic Studies i Sør-Kensington, og her møtte han først og fremst Ivy Northage.  Det var også der jeg fikk min første sitting, med Ivy Northage. Jeg visste ikke hvem jeg var den gang, enda mindre visste jeg at det fantes et slik sted som The College of Psychic Studies. Jeg må ha vært rundt 24 år den gang.

Under hans undersøkelser, dette må ha vært blant de første han gjorde, så han noe som han opplevde som ondt, og ønsket derfor og forstå denne ondskapen, og dro derfor til kirken for å høre deres forklaring på dette, men fikk ingen videre hjelp her, og dette var altså hvordan han endte opp i ned i Sør-Kensington. Her møtte han også et annet medium, Wynn Kent, som jeg også har vært så heldig å få kjenne. Hun var en dame som befattet seg med det vi kan kalle magi, med symboler og den slags ting. Bob ble interessert i dette, og det var gjennom henne og Ivy Northage, at han ble gjort kjent med at det skulle avholdes en forelesning om eksorsisme ved en kvinne ved navn Rose Gladden.

Det var altså Bob som først møtte Rose Gladden av oss to, og de arbeidet sammen over en periode på ca. 2 år, før jeg møtte Rose. Arbeidet besto først og fremst i healing, og ikke så mye eksorsisme, dette kommer senere. En dag da jobbet jeg som medium på platform i Belgrave Square, for Spiritualist Association of Great Britain (SAGB). Bob var der også sammen med en kvinne jeg ikke visste hvem var, og som jeg senere fant ut var Rose Gladden.

Jeg husker den dagen som var det i går. Jeg formidlet en beskjed til en mann som satt foran, og la merke til at de andre så på meg som var jeg dum eller noe, også The Chairman så på meg med rynkede øyenbryn. Jeg gjorde meg ferdig det jeg vil betegne som en svært vellykket kontakt, og vender meg om til den andre siden av salen, og der sitter mannen jeg nettopp hadde talt med. Jeg spurte: – Hvordan klarte å forflytte deg hit så raskt? Han svarte: – Jeg har sittet her hele tiden? Nei, sa jeg. Jeg har jo nettopp snakket med deg der borte, sa jeg. Nei det har du ikke, svarte han. Jo det har du, eller så må han ligne veldig på deg, sa jeg. Ja, svarte mannen, han var min tvillingbror. Han døde for 6 uker siden …

Jeg hadde med andre ord hatt en samtale med en stol, ikke rart de andre så på meg med forferdelse i blikket.

Etter at jeg var ferdig kom Rose Gladden opp midtgangen og sa: – Jeg vil gjerne tale med deg Marion. Vet du noe om eksorsisme? Jeg sa nei. Jeg hadde ingen ide om hva eksorsisme var. Sannheten er at jeg var ikke sikker på om jeg ønsket og vite noe om det heller. Et godt medium fordrer god trening, sa Rose, og bør ha kjennskap til alt kjære deg. Det endte med at jeg sa ja til å møte henne neste dag kl. 11.00.

Den påfølgende historien, er like spennende nå, som første gang jeg hørte den, og setter begrepet eksorsisme i nytt perspektiv. Marion Dampier-Jeans forteller:

Jeg fik et stykke papir i hånden med adressen hvor jeg skulle møte Rose og Bob. Jeg husker det som var det i dag, Station Road 20, i Nord-London. Ved hjelp av min A til Z veiviser, tok jeg toget til ut til Nord-London, og gikk av. Jeg fant raskt frem til Station Road og begynte å lete etter huset, Jeg telte husene 18, 19, 21 … Hm … Jeg gikk tilbake og telte på nytt 18, 19 … og 21 igjen.  Hvor var nummer 20?

Jeg gikk opp og ned gaten om og om igjen, men kunne ikke finne nummer 20. Etter hvert begynte jeg å miste motet, Rose Gladden måtte ha gitt meg feil adresse. Plutselig fikk jeg øye postmannen som befant seg lenger opp i gaten og jeg gikk ham i møte. Jeg viste han adressen jeg skulle til, og han peket da på huset som lå rett for meg. Der sto Rose og Bob utenfor, og vinket og smilet til meg. Hus nummer 20! Det hadde vært der hele tiden, likevel hadde jeg ikke kunnet finne det. Det var som det var blitt usynlig for meg.

 - Jeg viste det, Jeg viste det, sa Rose og smilte. – Du er virkelig en av oss kjære! Et medium som deg arbeider på en meget intens bølgelengde. Huset hvor du skulle ble skjult for deg, fordi de ånder som befinner seg her ikke ønsket at du skulle komme hit og hjelpe Bob og meg, sa hun videre. – De simpelthen blokkerte ditt syn, derfor var det ekstra deilig og se at du ikke ga opp å lete, kjære Marion. 

 Rose ba meg inn, og jeg ble så bedt om å gå opp en trapp. Der pekte hun på et sted og sa: – Jeg vil du skal stå akkurat der Marion. Jeg gjorde som hun sa. Mine sko ble som naglet til gulvet, jeg kunne ikke gå, og jeg begynte å pendle fra side til side, frem og tilbake, rundt og rundt. Jeg kunne rett og slett ikke stå stille eller kontrollere det som skjedde. Rose sto bare og så på en stund, så kom hun bort til meg, rørte ved hodet mitt og som ved knips var jeg i kontroll over meg selv igjen.

 Selv den dag i dag vet jeg ikke hva det var hun gjorde, eller hvorfor jeg begynte å svinge rundt som en pendel, eller hva det var som egentlig skjedde, jeg vet bare at jeg ikke falt overende. Og det er nettopp dette som er en av de tingene jeg husker best ved Rose, hun hadde alltid overraskelser på lur. Hennes kunnskap og kontroll i sitt arbeid var enorm. Det er faktisk med utgangspunkt i denne hendelsen at Rose visste at jeg en dag skulle arbeide med dette. Hun sa: – du er som meg, du vil forstå dette arbeidet, men det vil komme litt senere livet.

Dette var en av mange eksorsismer jeg gjorde sammen med Rose og Bob. Kun en gang i løpet av 43 år, har jeg opplevd at et hus ikke kunne finnes. Til gjengjeld var dette stedet gjenstand for en åndelig aktivitet av svært voldsom karakter.

Sitt milde vesen til tross, Rose Gladden var en streng læremester. Hun lærte meg å ha respekt og ydmykhet for den åndelige verden, og at jeg alltid skulle samarbeide med mine guider.  Hun lærte meg å føle ting gjennom å bruke hendene, og hvordan jeg skulle finne årsaken til at et hus er hjemsøkt, og hva som må til for at et man skal kunne si at et hus er hjemsøkt. Selv den dag i dag benytter jeg den kunnskapen som Rose en gang lærte meg.