Vis-Knut

av Monica Haugen

Knut Rasmussen Nordgarden, het han, mannen som skulle komme til å bety mye for vår spirituelle historie. Vis-Knut, som var det navn han fikk på folkemunne, ble født i Svatsum i Gausdal i 1792. Hans farsslekt var fra Romsdalen og det er også fra denne slekten han arvet sin nådegave. Vis-Knut sine evner var så store og hans gjerninger så mange, at selv i dag over 130 år senere, lever historiene om Vis-Knut videre. Det foreligger flere misforståelser om Vis-Knut og hans virke. Blant annet blir han omtalt som klarsynt, hvilket han ikke var. Derimot hadde han evnen til både å høre og føle. Som han selv pleide å si: – eg høyrer det fyrom øyrom mine.

Vis-Knut var dypt religiøs. I følge de nedtegnelsene som finnes om mirakelmannen, skal hans liv og virke som synsk helbreder, skrive seg fra en religiøs opplevelse i 1818. Vis-Knut var da 26 år gammel. Det er grunn til å tro at dette er en feilaktig antagelse.

Allerede fra barnsben av skilte Vis-Knut seg ut fra sine jevnaldrede. Hans evne til å ”se”, eller rettere sagt høre, må kunne betraktes som medfødt, for allerede da han var 10 år gammel skal han ha hjulpet Augustinius Rundtom å finne de 400 dalerne, som han hadde blitt frastålet: – Gå fra Rundtomgrenda over Gatetråkka klokken 6 torsdag kveld, sa Knut. Augustinius gjorde som han hadde blitt fortalt og på Stenberghaugen møtte han en mistenkelig mann, som han så ransaket, og fant pengene sine.

Vis-Knut led av epilepsi som barn, en sykdom som skulle følge han også inn i det voksne liv. Han kunne verken lese eller skrive, men kom seg gjennom skoleårene ved å lytte og memorere det han ble fortalt. Dette er en særdeles spennende opplysning med henblikk på å finne årsaken til at noen blir klarhørt fremfor klarsynt, og bør tas i nærmere øyesyn, hva forskning angår.

Da faren døde måtte Vis-Knut ut å søke arbeid for å tjene til livets opphold, men det skulle ikke vare lenge. Epilepsianfallene, fallesyken som det het den gang, kom tilbake med full kraft. Dette resulterte i at han måtte vende tilbake til gården i Svatsum, og det er under denne tiden han lærer seg å lese og skrive. Som sin mor fant Vis-Knut stor trøst i skriften og det er nettopp forholdet til Gud, som leder an for de hendelsene som skal endre hans liv for alltid.

Seks uker før jul det herrens år 1818 skulle det være altergang i kirka, noe Vis-Knut ønsket å være en del av. Tre dager før gudstjenesten ble han imidlertid sengeliggende. Selv mente han dette skyldtes trolldom. Han hadde nemlig søkt råd for fallesyken og blant annet fått en ”amulett”, som han skulle bære om halsen. Vis-Knut var meget plaget denne tiden, han hørte musikk fra harpe, klarinett og fioliner, etterfulgt av himmelske toner med en religiøs tekst. Han hadde hørt sangen og musikken før også, men aldri så gjennomtrengende som nå.  Ikke før hadde han tatt amuletten av, så opphørte anfallene og lenge var han så godt som frisk.

Påfølgende år, dette skal ha vært på våren, fikk han høre om en jente på en gård ikke langt unna, som hadde samme sykdom som han selv. Stemmen formante han å oppsøke jenta og legge hendene på henne, hvilket han også jorde. Da Knut gikk hjem den dagen, sto jenta sammen med sine foreldre og vinket ham farvel. Siden den dag hadde hun aldri anfall igjen. Det er denne historien som ga Knut Rasmussen Nordgarden tilnavnet Vis-Knut.

I årene som fulgte hørte Vis-Knut ofte stemmen tale og synge. Som oftest skjedde dette når Vis-Knut trengte hjelp og opphørte ikke før han gjorde som han ble fortalt. Det var også slik han fant vannårer, – han hørte dem. En legger merke til at det i flere av historiene rundt Vis-Knut pekes på det faktum at han hørte på en annen dialekt enn sin egen, på bokmål, som var det alminnelige skriftspråket den gang.

Vis-Knut ble viden kjent, ikke bare for sin evne til å finne vannårer, mennesker eller bortkomne dyr, men også for sine evne til å helbrede syke. En dag kom en jente i følge med sine foreldre til gårds. Jenta hadde blitt blind ett år tidligere. Kunne Vis-Knut hjelpe henne? Han tok til å stryke over øynene hennes, igjen og igjen, inntil jenta utbrøt – å nei, no fæ e sjå ljose dagen. En annen jente oppsøkte også Knut. Hun var lam i beina, men hadde lært å ta seg rundt ved hjelp av krykker. Knut ba henne legge seg på magen over knærne hans og tok til å stryke over ryggen hennes. Slik holdt han på til svetten drev av ham, før han stanset og sa – nå kein du reise de, nå e du snart frisk att. Og slik ble det.

En snøtung da, det må ha vært i november, reiste et følge ut for å søke etter en sau som var kommet bort. Da de vendte tilbake noen timer senere, savnet de en mann i følget. Rådville ble de enige om å oppsøke Vis-Knut, kanskje han visste råd? Vis-Knut falt i staver og stirret ut i luften, før han begynte å synge lavmælt. Da sangen døde hen, så Vis-Knut på dem og sa hvor de kunne finne mannen, men at han dessverre var død. Til tross for at Vis-Knut hadde angitt sted, fant de først mannen et år senere. Det er vel unødvendig å si at også denne gang hadde Vis-Knut ”sett” riktig.

Foruten å hjelpe mennesker i nød, forkynte Vis-Knut Guds ord og fikk etter hvert mange tilhengere. Det fortelles både om et hvitt lys rundt ham og transelignende tale. Det er ingen tvil om at han gjorde sterkt inntrykk på sine tilhørere. Ikke overraskende falt ikke dette i god jord, verken hos lensmann eller prest. Han ble forsøkt arrestert flere ganger, men hver gang løsnet tauene han var blitt bundet med, på mirakuløst vis. I 1827 ble han dømt for kvakksalveri, for ulovlig legehjelp og religionsforkynnelse.

Av morsomme historier rundt Vis-Knut fortelles det om en mann som oppsøkte han i håp om å finne igjen lommeuret. Vis-Knut satt lenge og grublet før han utbrøt noe streng i målet at klokken var å finne på låvegulvet der han hadde delt leie med tjenestejenta året før. I en annen historie fortelles det om en mann som søkte Vis-Knut råd for sitt syke barn. Med seg hadde han en pose med ull. Underveis ble mannen grådig og tok derfor ut halvparten og gjemte det under et tre på veien. Da manne hadde fremført sitt ærend, rakte han frem posen med ull, hvorpå Vis-Knut utbrøt: – Nei takk, ta med deg ulla du, og ta med deg den du gjemte under grana også!

Vis-Knut døde i 1876, drøye 83 år gammel. Før sin død varslet han Marcello Haugens ankomst;

Eg trur ikkje eg for her for ingenting eg heller, eg synest det skal koma Menner etter meg, som skal rekke lenger fram og vera til Gagn baade for det Liv som no er, og for det som etter kjem…

Kilde:  Møller, Arvid. 1980. Vis-Knut. Oslo/Gjøvik: J. W. Cappelens Forlag AS
Bergo, Jørgen. 1974. De Klarsynte. Vikersund: Svetor Forlag